sitte her i tussmørke å fotografere, sa han så kjekt,- karen som kom gående forbi med sin svært skeptiske og smågneldrende hund i går kveld, der jeg satt sammenkrøket nedi buskaset med kameraet.
Nei, jeg vet.... sa jeg, litt irritert. Kanskje mest fordi jeg visste jo at han egentlig hadde rett.
Er det macro du prøver deg på, eller?
Jaaa, svarte jeg, lettet over at han begynte å gå videre, etter at hunden hadde skjønt at jeg ikke var SÅ farlig.
Da må du heller utnytte ettermiddagssola, ropte han over skulderen og forsvant....
Ja, jeg vet... sa jeg til meg selv.
